– Det var vanskelig å fortelle det, sier tobarnsmoren når hun forklarer hvordan hun opplevde det å snakke med barna om sykdommen. 

– I perioden vi ikke visste hva som skjedde var barna naturligvis redde. Men vi bestemte oss for å være ærlige, og fortelle det slik det var, forteller hun til VG Familieliv. 

Lyn fra klar himmel 

En kaldt desemberkveld i 2013 er Cecilie på vei til butikken for å kjøpe julekalender til sønnen på ti år. Juleforberedelsene er for alvor i gang, og hun kjenner på stresset som følger med. På vei ut til bilen kommer smertene som lyn fra klar himmel.

I all hast blir tobarnsmoren kjørt til legevakten, og den rolige julen som familien på fire hadde planlagt hjemme i Oslo skulle bli alt annet enn rolig. Ingen kunne ha forberedt henne på kampen hun hadde foran seg. 

– Eggstokkreft med spredning til bukhinnen, fikk jeg etter hvert beskjed om. Verden ble snudd på hodet, og vi var en stund redde for hvordan det kom til å gå, forteller hun. 

Har du lest denne? 20 nordmenn får blodpropp hver dag - sjekk symptomene

Cecilie og ektemannen bestemte seg tidlig for at de ønsket å være ærlige med barna og å tenke positivt. 

– Skal du dø, mamma? Har du det vondt? Det var datteren min sin første reaksjon. Vi svarte så ærlig vi kunne med utgangpunkt i den informasjonen vi hadde fått fra legen, sier hun og fortsetter: 

– Da datteren min fikk vite at jeg ikke hadde det vondt, og at jeg ikke skulle dø, slo hun seg til ro med det. Sønnen min på ti år, som er veldig mammadalt, tok det imidlertid tungt. Men etterhvert som han begynte å reflektere rundt det at det faktisk er mange som ikke dør av kreft, så gikk også det seg til, forteller hun. 

VG Familieliv har snakket med en ekspert som forteller hvordan man bør fortelle barna om alvorlig sykdom. Du kan lese saken her: 

Fikk beskjed om å være ærlige 

Cecilie forteller at hun og ektemannen fikk mye støtte på sykehuset, og ble bedt om å være så ærlige som mulig med barna. 

– Barn forstår mer enn man tror. Vi har ikke villet beskytte dem, men heller svare så godt vi kan på spørsmål som har kommet - og fokusert på å leve et normalt liv. 

Les også: Ny teknikk kan påvise dødelig kreftform

Cecilie har også valgt å være åpen om kreften, som hun fremdeles kjemper mot, og takker familie, venner og nettverket for all støtten. Det ytrer hun også på bloggen hun har opprettet. 

– Foreldrene til vennene til barna har vært helt fantastiske. De hjelper til med kjøring til og fra aktiviteter når de vet jeg har cellegiftuken min, og de spør om barna har lyst til å komme på besøk når de skjønner at jeg kanskje har det litt ekstra tøft. Jeg tror åpenheten som familien har hatt, er viktig for at folk også skal forstå, og at barna ikke trenger å svare på så mange spørsmål. Alle vet at jeg er syk, men det er ingen som skal synes synd på meg av den grunn, sier hun.