Bør jeg som pappa sette ned foten?
Forrige tirsdag begynte sønnen min Anders på åtte år nesten å gråte. Og spørsmålet er om det er min skyld som voksen.
Tobarnsfar og innholdssjef i VG Partnerstudio Svein Arne Haavik blogger:
For det verste er at det bare er mitt ønske om det beste for den tøffe sønnen min som gjorde at han tok til tårene. At Anders gråter skjer nemlig ikke ofte.
Det var klokken 19.10 forrige tirsdag at det rant over for tøffe Anders. Da var han iskald, skrubbsulten, hadde tapt to fotballkamper – og blitt tråkket på tærne.
– Flere ganger pappa!
Da vi kom hjem var det bare å få varmet ti små istapper av noen tær (fotballsko er nemlig ikke særlig varme på et rimfrossent kunstgress – uansett hvor fargerike og kule de er), inn med et lass med stekte pølser, poteter og grønnsaker – og en laaang dusj.
Har du lest denne? Stadig yngre barn starter med idrett
For da hadde altså åtte-åringen holdt det gående med fullt trøkk i nesten nøyaktig 12 timer – de siste fem på fotballbanen i omtrent null grader. Litt av en arbeidsdag. Glad det ikke var min!
Så kan man kanskje si at – ja, det er selvvalgt. Anders VIL gå på fotball-SFO. Han VIL gå på vintertreningen etter SFO-treningen. Så han lover å gjøre lekser på klubbhuset mens han får hjelp av en voksen til å varme nudler fra Mr. Lee. Men innerst inne vet jeg jo at DE leksene ikke blir gjort godt nok. Og at vi må ha en ny runde med en utslitt unge etter at vi kommer hjem. Eventuelt til frokosten onsdag morgen. Ideelt? Neppe.
Men blir det for mye? Burde jeg sette ned foten?
For det er ikke noen som helst tvil om at det er tøffere og vanskeligere å vokse opp i dag, enn da jeg var åtte år for nøyaktig 40 år siden. Med mamma hjemme og med god tid om morgenen. Med mamma som hadde ettermiddagsmaten klar når jeg kom hjem fra skolen klokken 14.00 – og med mange rolige timer før treningen begynte. Uten så mange prøver og tester i den alderen, og kanskje heller ikke like stort prestasjonspress.
(Selv om vi alle visste hvem som var de beste og de dårligste på fotballbanen. Både på laget og i kameratflokken. Og slett ikke hadde noe i mot – eller tok skade av litt konkurranse fra ung alder.)
LES OGSÅ: Idrettsprofessor: - Det er helt greit med middag etter klokken 19
Men vi hadde ikke så mye voksenfokus. Foreldrene våre var ikke så opptatt av at vi skulle selvrealisere oss, være sosiale til en hver tid – eller skulle oppleve noe nytt og spennende hver eneste våkne time.
Det var faktisk mange som mente at det var sunt å kjede seg litt. Tro det eller ei.
Kanskje hadde de rett – de foreldrene som i dagens perspektiv slett ikke var noen superforeldre. Kanskje er det min plikt som voksen å si nei. Nei til det som tross alt er ønskede aktiviteter (rett nok noen ganger i overkant mange og dyre) for barna – og alle deres venner? Som bygger vennskap, lagfølelse og samhold? Selv om dagene kan bli svært lange.
Egentlig tror jeg ikke det. Selv om det er individuelt, tror jeg disse små tøffingene – av begge kjønn – tåler langt mer enn det vi småbarnsforeldre mener og antar. De klarer å gå til skolen. De klarer å finne seg sine egne venner. De klarer seg til og med om ikke middagen blir fortært før lenge etter 19.00 på kvelden.
For hvem overlever ikke noen kalde tær? Bare det ikke er hver eneste dag. Så lenge jeg tar ansvaret.
VGs journalister og redaksjon har ingen rolle i produksjonen og publiseringen av dette innholdet.